Victoria's secret

nå skriver jeg igjenn da..blir ikke langt...var da våken hele natten,etter jeg da sto opp fint tidelig mandag morran...IS sov vel greit...hørtes nå hvertfall slik...tihi...
ufattelig rart at jeg klarte å sitte helt til hun sto opp kl ti,uten å sovne..uten å føle det minste trøtt...når vi omsider spiste frokost,kjentes det som jeg hadde hatt den beste og lengste søvnene hele natten!....

steike fint vær ute,sitter og soser og prater og soler oss en del timer,for så å dra t 'byen', spiste middag ute,kina mat NAAAM....spiste nesten alt...60% kansje...men fanken å mett jeg var,og vondt det var..spiste is på cafen Vi var på i går,og så vel egentlig igjennom de samme butikkene vi gikk i i går...plutselig synes jeg hele sentret spinner,alt blir ugreit...men satt meg ned å fikk henta ENNÅ MER ENERGI ..nok til å klare meg opp igjen...
sittet og oss siden 5 tiden igjen t hotel c...så det....tok 8 medisinen,og spiste to hele rundstykker og kjente 8 medisinen hadde begynt alt etter 20min..deeeilig å føle seg så sliten endelig!helt i svime..ikke rart når jeg har vært oppe nå i 40 timer...uten kjempe mye mat...nå får jeg vel låv å sovne...trenger egentlig ikke innsovNing..men ha den ved siden av meg hvis ting itte går...

IS og søstra for se filmen sin,jeg ee så trøtt og svimte og bare vil soooove! legemøte i mirra,drar fra gran 10..så får man vel ta det der i fra da...vandre litt...med cubus posen 'og alt hun eier har hun der'....nå er det ovee og salut....

kan lure på hvorfor jeg gråt så mye...stede og de ansatte hadde jeg kommet meg over,og var ikke derfor jeg gråt...

jeg hadde vel en ukontrolerbar og overstimulert ''sekk'' med følelser

hvor den sist tiden har løpt løpsk i hutt og pine og ingen til å hjelpe roe de ned,eller organisere dem....da ble vel Den 'svikt' følelsen til noe mye større og vondere og oppleve enn for en som er ''normal''.....kan ikke sitte og si til meg hvordan jeg skal bearbeide de og de følelsene,og så blir alt bedre...funker ikke slik! kontakta mi sa jo det at Mye av hjelpen jeg trenger vidre er det å takkle episoder som kan Være særdeles bagatell for de fleste,men som for meg kjennes som at hele verden raser sammen...som om et barn akkuratt hadde fått vite julenissen finnes ikke,og ikke tannfeen heller....
krisemaksimerer nå?....tja....eksemplet Var å ta i,men det er sånn det føles,for jeg husker følelsen jeg satt med når jeg overhørte mamma og pappa diskutere om hvor mange kr stykker de skullle 'legge i glasset'

det var en blandede følelser av dumhet,skam,trist og naiv...
føler deg dum for at du ikke har skjønt Det før..at de har klart å lure deg i x antall år...noen i lav alder føler seg kansje trist...for noe de trodde så sterkt på,noe i en annen 'diminsjon' eller noe overnaturlig ikke var reelt alikavel...

tilbake til poenget...
følelsen jeg fikk når overlegen sier de faktisk ikke har mer å bistå med,og det ikke er andre steder en feskjær som kan være til riktig behandling...og sitter med likegyldigheten sin og egentlig der og da gitt opp sitt ''ansvar'' for meg,og ikke egentlig bryr seg hva jeg velger vidre...likegyldigheten har Jg aldri oppleved så stor som nå...mulig den altid er der,men i dag så jeg den på lang avstand...
først endelig kommer inn på et sted/akutten, og opplever etter noen uker at her er de flinke,dyktige og vell balansert faglig, med mye input og forskjellig problemløsnings evne...det er det som på en måte bidrar til en fullere forstålse av de forskjellige utdannelsene,og gleden de får av å kunne gå hjem med samvittigheten i beste velgående og vite at i dag har jeg gjort god gjærning....om det så rr å få en pasient på tur, spille spill, prate, eller bare snudd på smilet til en...da har man gjort en god ting!så lite som skal til!

kom meg på toget...sleit med å prøve finne en plass hvor jeg kunne virke minst muli synelig. tårene presset på,men skulle daa hvertfall ikk sitte på toget å gråte!...flytta meg wn gang,så kjøpte 2 kviklunch for 25kr,og satt meg et anna sted...spiste opp sjokoladene,dette var nærmere kvart over 12,og da hadde jeg spist et rundtykke til froKost...leste på sammenfattningen fra utskrivning nå,som jeg fikk med, den var vel ok...''var skeptisk her en stund til nye kontakter...tok lang tid før hun forsto.og stolte på at vi ville hjelpe henne''...og ''måtte gi henne god tid selvom hun kan virke avisende og uinteresert i kontakt''

ingen Bombe det...det er virkelig ikke stil å stikke under en stol....
to på dpsn som hadde lest lingnende i forrige rapport,og faktisk tatt det på alvor da..for de har jeg trua på vil meg vel,og ser hvor langt de strekker seg...ikke forde de må...ikke forde de får overbtalt...men faktisk av.godt og naturlig hjerte ønsker meg vel,og ønsker jeg kan få all mulig hjelp som overhode mulig dpsn har mulighet til å gi....

mem da jeg satt på toget da så hadde jeg ikke strøm.på mobilen,og du har ryddet ut og kastet gammle kvitrringer Fra juleaften 2010..til å ha spist to kvikklunsj,og leste sammemfattninga tre.ganger...da er det en ting igjen, sitte å tenke...jeg tenkte på hvor sulten jeg var...jeg tenkte på hvordan i.helsikke.skal jeg komme meg hjem t leiligjeten?i dag har jeg kjent på hele meg at jeg ikke kan toget fra gran og så bytte til buss for tog...jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre i kveld.hvis jeg dro hjem etter besøk...eneste klare jeg så for meg var.at jeg satt utenfor.dpsn eller legekontoret hele natten,etter man blir kastet.ut som 'gjest' der....hadde vel sikkert bare ringt t politi og kommet og henta meg kasta meg inn i leiligheta....nei huff jeg likte ikke de stygge taNkene....og akk nå Fortiden har jeg problemer med å spise..før: kjedelig å spise for jeg er ensom.....nå: medisinsk bivirkning-nedstemt appetitt....spiste vel til 99prosent av alle måltider på 7uker, om det så bare var 2 salt kjeks til tre måltider vær dag også middag,da vil man vel tro det skulle gå nedover...4 kilo forsvant på de 7 ukene...grei nedgang..merket ikke nedgangen...ingen tegn til svimmel eller noe...så kom jeg til Dps og da i løpet av 11 dager forsvant 3 kilo til...men når du spiste så lite måltider at du kan telle på ei hand,og drakk til sammen en halv liter med brus/vann per dag, da kjenner kroppen det.....

det skremmer meg veldig! jeg har ikke bevist påført meg den smerten...jeg har ikke insett at dt er et problem før jeg kjente det i beina...at beina var sjælven...svimmel konstant...alt gikk rundt...og flere ganger for dagen måttet ta 'time-out' midt i hva faen du gjorde,for å ikke svime av...angsten for å svime av eller spy er alitsom..men jeg er redd for å bli fysisk dårlig da jeg e alene hjemme....

maten blir vanskeligere og vanskeligerr å få ned...prøvd noen teknikker: se på tv mens du spiser....spis sammen med noen du liker å værr i lag med....
ha en god diskusjon eller en fin historie.....da blir du opptatt med å værr interrsrrt at du merker ikke at du har spist....

alle de prøvde jeg i alle varianter og over perioder,laaange perioder...ene etter det andre ble stryket...
nå er jeg konstant.svimmel og blek i huden,sjelven i beina,og vet f ikke hva jeg skal gjøre?...
ingen fare for tvaangsforing,for underernert på BMI er jeg langt.fra...ifølge BMI.tester på nett,får beskjed om å oppsøke lege for jeg er overvektig.klasse 2 som er stor risiko for døden,anbefalles lege visitt snarest....??men flytta meg fra den gruppa til bare ikke skadelig.overveltig eller noe. men merkelig de ikke er mer opptatt av.slikt....men god nyhet er at urban joggebuksen mim.passer meg bedre:P


nei så hva som skjer i.morgen for skje...skal jeg både fysisk og psykisk klare å dra t lillehammer
?blir.vel.til jeg sitter.på dpsn uønsket av.perdonale til de sender meg hjem...også....ja...jeg vet ikke...vente på legesamtale.også?.....

men fanken å mye mat må til for at kroppen skal virke litt mer samarbeidsvillig? UNDERSTREKER AT JEG IKKE MED NOEN HENSIKT ELLER BEVISTHET rett og slett sluttet å spise..jeg prøver for vær dag nå spise.mer.eller.oftere,men appetitten er ikke bedre og da er det vanskelig....


nei.nå er kl 02,tok innsovning jeg ikke har tatt før,imovane 5mg, halv dose av en anna med. jeg er vant.til,og har nå den jæveligste ''stål'' smaken i munnen...
nå må jeg da for gudsskyld sovne...etter to timer blogging....etter 3 timer i.natt....3 timer til nå så hadde jeg døgna!

peac out.liksom!

Da jeg sto opp i dag kl 04:30 ante jeg hva som ville skje i dag..å bli utskrevet...den holdningen hadde jeg jo fra jeg kom lørdags kvelden....så no hard feelings der...møtte igjenn veldig mange ansatte jeg hadde knyttet nært forhold til...hvor ''seperasjons angsten/smerten/sorgen'' eller hva man skal kalle det, kjentes uoverkommelig i to uker..to bein harde uker Jeg brukte på å bearbeide de følelsene,og legge det bak meg...

men med mye alene tid og tankekjør fra en anna verden,så kom jeg meg igjennom det...nå når jeg så de igjenn så var det mer en ''hyggelig'' snarvesitt,og jeg føler nå at jeg fikk endelig ro i sjelen,og en mye mer ålreit avskjed..tror nok enkelte ansatte følte det samme...det var ikke
som sist hvor smerten var tilstede flere dager før jeg dro,og hvor alt var uffattelig grusomt,og bare snørr og tårer og mange uforstålig samtaler,enten for jeg grein,eller hadde
satt opp en iskald mur for å gjøre det ''lettere'' for min del...noe som kan ha virket på nippe til psykotisk....

fikk legemøte halv 10,og egentlig skulle få besøk av I-S kl 11,men måtte fort omorganisere de planene, ettersom drosjen var bestilt kl 10 for å kjøre meg hjem....jeg tenkte stille for meg selv at greit at de sender meg ut men jeg vil ha svar eller vidre veiledning til hva jeg kan gjøre nå..jeg ville få råd fra legen....
han kom da presis kl halv 10 og jeg kjente magefølelsen var hipp som happ...brifeing om medisinene og klar enighet at de forsetter jeg på...var skeptisk og redd for at jeg virkelig skulle få høre det nå,om hvor dumt av meg at jeg slutta,og kansje ikke tok det seriøst,og han ville da nektet meg de osv osv...men han kjeftet ikke i det hele tatt...jeg fortalt om situasjonen på utsktiving på DPS,og generelt om oppholde der,og han sa han hører meg men ikke Noe han kan gjøre....ikke noe mer oppland generelt kunne gjøre for meg,så fikk vel egentlig beskjed om at du får pent klare deg med opplegge som er satt i gang med kommunen og poliklinikken og være fornøyd med det...da kjente jeg at sinne og frustrasjon og tårer, alt på en gang,ville ut....jeg beholt roen og spurte om jeg kunne søke hjelp i hjemkommunen som jeg står i folkeregistret ennå?...dette var fullt mulig,jeg hadde alle rettigheter på min side,og legen stilte seg vel mer eller mindre indirekte for ideen, men det måtte dpsn og jeg gi litt mere tid til å se ann om i lengden ville vært mer til nytte en noe anna...
de fleste har god forstålelse for at jeg heller vil ta et opphold over en lengre periode nå,for så slippe være svingdørs pasient om 20 år...noen mener en type behandling er bedre en andre,men en ting alle er enig i,til og med dps'n og overlegen og de ansatte er at hjelp trenger jeg....fått det tydelig inn med t-sje nå at hjelp i en lang periode fremover er noe jeg må ha,men hva slags er det store diskusjons emne...

eneste nyttige jeg fikk oppklart i utskrivnings samtalen var at fastlegen var personen og henvise seg til for videre hjelp om annen behandling, og at jeg kunne få dra til gran for å besøke I-S,så jeg kunne være her til halv 12 og bli kjørt til stasjonen,enn å dra hjem til leiligheten kl 10....

avlyste møte jeg hadde med dps/ ny kontakt fra kommunen,for nå var hode mitt et helt anna sted en der den skulle vært, og jeg sa jeg hadde ikke fått noe utbytte av en time på kafe med de i dag...helt greit var det...etter jeg sto og kranglet med kontakta mi som først fortalte meg hun fra dps var syk,også fikk jeg høre noe annet,også mente de på kontoret på dps jeg ikke hadde no oppført avtale verken i dag eller fredag,men psykologen neste tirsdag stemte..jeg Ble små hissig da når jeg har det svart på hvitt også sier de no anna...hva f? begynnte stusse på meg selv...om det hadde rabbla for meg eller for dem..de fikk nå oppklart den saken også,og brekreftelse på at hukomelsen var til dels fungerende....

brøt ut i tårer av ren frustasjon når jeg gikk ut av rommet...frustasjonen er på høyt nivå! først feil at du ikke tørr å be om hjelp,så blit det galt det å når du gjør det...akk. som at det skulle du sagt mye før osv,og ''har deg selv å takke for at du nå sitter igjenn med siste og dårligste tilbudet''... r riktig det,jeg har vel lagt opp til selv når jeg takka nei til feskjær,og vet oppland ikke har no anna...men føles det ikke trygt og rikitg,og passivt så er det ikke vits å oppta plassen til en som har mye mer lyst å være der, som kan få større utbytte enn meg av oppholde..bare for at jeg skal ha noen til å sitte å høre på ''suttringa mi'' i Noen uker?....jeg hadde flere dilemmar med sted, og da er det vanskelig å få igang ordentlig.behandling hvis jeg skal sitte å bearbeide de tankene og følelsene først,for så å begynne på de ordentlige problemene....

jeg vet at ingen steder er like, alt fra instuitsjonene til instutisjoner i andre kommuner..jeg dro på forværn uten noen ønsker forhåpninger og ikke prøvd å lagt et mentalt bilde av hva jeg ønsker det er...men hadde sett for meg to ting: en resepsjon, og en lukket avdeling....ingenting jeg så ut at noen av dem....

nei så nå måtte jeg bare smøre meg med talnodighet og gi kommunal støtte en sjanse liksom..men når jeg siden tirsdag har så å si hatt ''barnevakt'' siden, så inser jeg også at andre har et liv,skal ikke,forventer ikke,vill ikke at noen skal sette dems liv på pause for å hjelpe meg med å finne play knappen....
men jeg gir meg lell, skal ta en samtale med fastlegen, se om han har litt mer tilgang til info enn det offentlige som ligger på google...overlegen jeg har hatt i innleggelsen på reinsvoll sa Jg har ikke noe å tape sånn sett om du drar dit og får hjelp,og kunne bistå med å sende alt fra dips,.databasen, om meg fra første til nåVærende siste innleggelse,elektronisk...det er sikker hjelp i det og,så ignorerer likegyldigheten og hans undertone som hinter til at oppland vil ikke ha ansvar for deg lengre,og takket for den hjelpen han kunne bistå med....

da satt man med fire røyk og jakka på og navnelappen på døren revet av,i to timer.....
satt i to timer og prøvde ikke gråte,men var så ukontroler bart....kontakta mi kom omsider etter hun hadde ringt sikkert hele lillehammer og informert om avtaler og medisin justering....hun så på meg lenge uten å si no...øya var vonde,hadde akkuratt tørket tårene...så sier hu at hun ser jeg ikke har det bra nå...vi gikk inn på rommet...tårene foss rant nedover kinnene etterhvert som vi pratet mer og mer...satt vel nærmere 45 min nesten...ga klar beskjed om at jeg griner ikke forde jeg ikke vil dra herrifra, det er jo ikke noe anna en det jeg mere vill....sagt det var to smertefulle uker jeg jobbet med meg selv for å komme over dere,og vi snakket om life goes on,og hu sa det e pasienter hin treffer som setter seg i hjerte hennes,og hun synes er vanskelig å jobbe med den følelsen hun og,og vite at vi sees mest sannsyneligvis ikke igjenn...''du har jo fått er plass i mitt hjerte victoria''.....*grøssninger igjennom hele kroppen*

uffattelig godt og rart at hun sa det...husker hun var første som tok meg imot i mitt første møte med psykiatrien....aldri hatt no spess kjemi,men aldri vært no problem og gå å snakke med henne eller Noen ting...vi har hatt våre åpne vonde ærlige,tårefylte samtaler igjennnom tiden,men de er kansje de man husker best...
sitter på rommet i vær vår stol,solen skinner,blikket enten i taket eller gulvet...hun forteller meg at hun ser egentlig en sårbar liten jente inni der..dypt fortrengt og skjult av''masken'' eller ''skallet''....hun ser og vet jeg er ressurs sterk...jeg har alt av muligheter...hun sier at hun ser under masken, en jente som hun mener kan være en kjempe god vennine,samtalepartner osv osv, ser at jeg egentlig er en velldig snill jente som vet hun selv har styrken og pågangsmot til å klare dette....hun mener også det er synn jeg graver den virkelige meg alt for dypt...at flere som henne skulle få se den ''fantastiske'' jenta jeg egentlig er...jeg forklarte det med at jeg har ikke plass i hjerte,har ikkr energi til å komme meg igjennom sørge perioden osv...selv synes jeg jeg høres nesten hakket 'personlighetsforstrrelse'...(dr Victoria, overlege, gr..) guds riket...
men skal ikke gå å snakke på meg no slik,men for en mistanke så vil jeg absolut gå igjennom utredelse...

men nok om Det,20 min t vi drar,jeg sitter i enden av gangen ved blå døra og venter og venter...tårene kommer på løpende bånd..ingen beskymring til uttørkete tårekanaler...omsider kommer hun og vi kjører til stasjonen...et.spor...stusselig...holdt igjenn alle tårer! spaserer nærmere og nærmere skinnene...kontaktene står på avstand,ser de i øyekroken...jo nærmere jeg gikk,og jo mer jeg så på skinnen,jo nærmere kom kontakta mi...til slutt i em hastighet fortere en lynet...jeg sku aldri hoppe forran toget som kommer inn på en stasjon,noe så dumt,farten er ikke høy Nok,og mest sanynelig ikke truffet i det hele tatt for de.har så lav fart og kan bruke nødbrems...ellers blir du nok litt små most og knekker no ribb bein og en arm og et ben...og da sitter du igjen med den sterke følelsen hvor du føler du er mislykka...mislykka i fordøket ved å dø,og mislykka for at du lever, og oppå alle disse ukontroler bare, men overkommelige tanker,skal du faen meg sitte å ha det FYSISK vondt også...nei det blir Bortkastet energi og forsøk Fra min side....hun stjal en klem da toget stoppet,og ønsket meg lykke til...jeg sa takk og løp inn på toget uten å snu meg tbake,for De kunne ikke de meg gråte mer nå...

Veide meg i går, og det var positivt som bare det:)siden første innleggelse har jg gått ned 7 kilo totalt...


Ingen glad nyhet jg fikk nå:( akk fått beskjed FØR SAMTALEN med legen at utskrivelse kl 10...great

Noen ganger lurer jeg på hva som skjer de timene man sover....sover Jeg egentlig?stopper klokka.?står tidem stille når man sover? .....

I går natt gikk jeg og fant sengen halv 11...men sovnet ikke før ca kvart på 2 i natt...:(det var kjett...røyka halv 2 og da kjente jeg Var utrolig svimmel..så svimmel at det eneste en kan gjøre er å ligge helt stille....

Blir like skuffet vær gang jeg ser på klokka for første gang på dagen...idag tok det helt av! 04:30! Da var jeg lys våken liksom...?.....kroppen og hode kjentes som de hadde sovet tungt og lenge..men egentlig bare sovet 3 timer...er ikke menneskelig spørre du meg....hvor får jeg reserve energi fra? En endeløs brønn til energikilde?....dritt lei nå! Nå vil Jg bare sove 12 timer hver natt og ferdig med det....

Legesamtalen i dag...den grufulle legesamtalen....

Sovnet halv 3....det var GØRT!!!
Sto opp halv 6...egentlig en slitsom natt hvor du føler du ikke har sovet i det hele tatt...men hadde vist sovnet halv 3 da..

Sto opp og gjorde rituale...kaffe og røyk...satt oppe med nattevaktene til dag vaktne kom...ingen andre steder å sitte enn i stua for rommet er fylt med et par sko og en jakke...

Dagvaktene kom,det var koselig å dem igjen,til og med de jeg liker mindre en andre...koselig å se kjent folk...på godt og vondt....
Fikk kjempe bra kontakt...altid likt henne....men snakket mye med de andre også...fritt frem liksom,for er få pasienter og de fleste lyssky eller klarer seg selv...
Spiste et halvt rundstykke med skinke...my usual..som jeg ikke har spist på ca en uke hvertfall...
Men kontakta mi og hyggelig folk satt sammen med meg så da gikk det gitt....ingen satt på plassen din linnea!den sto der...egentlig klar for at du skulle sitte der...men du kom jo aldri....jeg vet du ikke kommer...du er jo et anna sted...og har dt fint der....guuud høres ut som du er dø, men du ee ikke det..og du lever i mitt hjerte..:)tenker på deg vær dag,når jeg ser på armbåndet,og tar på meg luen:)

Fikk beskjed om at jeg ikke har utgang etter avtale,jeg måtte faktisk ha med meg en!

Fikk med meg den snilleste på jord...kjenne morra brisen trekke igjennom den tynne lua...viste jeg hadde klippet håret,kjente brisen igjennom det korte håret mitt....
En fin samtale,en konstrutiv samtale...fikk letta sikkelig på hjerte,alt jeg har bært på de siste to ukene....gikk inn igjen...

En ny god samtale med kontakten min...mye seriøs prat og mye avkoblings prat...daglidags prar som virker som man ikke er pasient...

Spilte gin rummy med to kortstokker...jeg vant...etter jeg har sitti å øvd meg dag in og dag ut med appen på mobilen,skulle det nesten mangle...selvom mye har med flaks....

Tiden fikk ufattelig fort...styrte unna fristelsen av fersk kake ved kaffe tid...*klapp på skulderen*....gikk den bitte lille runden med en,som premiss for at hun skulle være med ut å røyke...
Og vips var det vaktskjifte....jeg viste kansje en time på forhånd at gammle primær kontakta mi kom på jobb...egentlig var det hun andre primær kontakten min sin helg,men de bytta så ''eks primær kontakt'' ble det til at jeg så uansett...fikk henne ikke som kontakt..like greit for jeg vet jeg kan spørre om å prate med henne for det...Noe jeg senere gjorde....
Fikk en jeg har sett Noen ganger men aldri hatt...i couldnt care less...Jg er her for å få ordnings på medisiner og hjelp,ikke for å hygge meg med de ansatte eller pasientene..ikke at det er noe fare for å hygge seg mes pasienten for de er få og aldri til stede...er så sant som en på DPSn sa: det har virkelig mye å si hvem man er innlagt med...

Jg leste alle bladene som er her til og med de jeg hadde lest før...alle gikk jeg igjennom...alle historier fra 'mannen min er utro' til 'jeg fikk et nytt hjerte'....
Middag orket jeg ikke så sto over...medisterkaker og grønnsaker og poteter...sykehus kost på høyt nivå...noe jeg er grådig lei av....vaska sokka mine...tok en dusj...rart å stå der jeg har stått nesten hver dag i 7 uker,og nå står jeg her igjenn,for siste gang håper jeg...rart å ikke ha tingene sine...skrubbe hodebunnen og det ny klippete håret med 'lett parfymert, skånsom mot huden' sykehus såpe...men det gjør nå nytta si..rein blir man jo...

Huket tak i gammle primær'n min og satt oss ut...hun virker kald og på avstand...samtidig som hun gir meg råd der Jg sitter å klager om alt fra A til Å....
Gikk in igjen og spilte rummy...noe jeg ikke hadde spilt siden jeg ble skrevt ut herifra bortsett fra et mislykket forsøk på DPS'n...

Kveldsmat var jaggu godt nå...kveldsmaten har vel aldri smakt bedre...når kroppen er utslitt og går på tomgang da er det vel samma f som ligger forran deg på talerken....ned gikk det...alene der jeg satt:(...nå fikk jeg endelig låne lader av en,så sitter ved kontakten og lader mobil og blogger....

Gruer meg til natten...ikke såvet på dagen i dag så kansje det faktisk kan gå Bra?samtidig som jeg gruer meg som helvete til legesamtale i morra...ikke forde jeg er redd for å bli skrevet ut for det innser jeg skJer kansje skjer i morra hvis ikke tirsdag,og har ingen ønske om å være her heller....men gruer meg til hva legen vil si...'kjefte huden ful for at jeg seponerte selv'?....'si jeg er ubrukelig og må bare ta meg sammen'?...noe jeg vet fra før, men trenger ikke hans stemme og tonefall til å gni det inn....
Det jeg håper mest er at han kan være til hjelp og gi meg råd om videre behandliNg....låv å drømme og håpe^-^....

Tidligere i dag fikk jg høre av kontakten min at jeg var en annen jente nå en sist hun pratet med meg...jeg var mer målbevist og viste hva jeg ville og fikk skryt for at jeg selv tok turen til legevakten og turte oppsøke hjelpen...det var også mye lettere og sammarbeide med meg og gi meg riktig hjelp når jg selv har innspill og meninger...som hun sa at sist hun pratet med meg var jg likegyldig og dreit i hvor jeg 'endte opp' videre...nå sier Jg tydelig og klart i fra hva jeg ønsker og hva jeg ikke ønsker...

Generelt en fin ok dag...hvertfall ikke grini og ikke sovet...er fremskritt bare det si:)
Krysser alt jeg eier og har for at natta går smertefritt og morgendagen likeså:)....

Mye takk og hente fra EN på DPS'n...som igjennom 'storm og helvetes gråvær' ikke har gitt opp...pushet og pushet og pushet,med like mye motstand tilbake,men så en vakker dag når hun inn....inn i det 'frossene' hJerte mitt...som jeg hadde lukket...som var fullt...ingen fler skulle få gjøre inntrykk på meg lenger nå....men hun var like sta som meg.! Viste meg tilslutt at sammarbeid er det viktigste hvis man vil ha hjelp...hvis de vet hva jeg vil, kan de lettere gi meg den hjelpen jeg vil ha.! Jeg ser allerede de siste dagene som jeg har tatt dette nyttige værktøyet i bruk,at jeg har kommet langt...lengre en noen sinne...et steg høyere på 'stigen', et steg jeg skulle vært på og passert for lenge siden....men nå er jeg her...og det er vel så bra...bedre sent en aldri....
Så hJertelig takk til de få der ute, som ikke gir meg opp...som ser den sårbare sjelen bak rammen av luer og joggebukser og hettegensere....takk for at dere gjør at jeg vil være den sårbare jenten i deres nærvær....det er godt og kunne slippe til den delen av meg også....

Natta!

Uff...hva mer kan man si?....

I hu og hast på legevakten kl 8 på en lørdags kveld...for så og faktisk få beskjed om at akkutten kan ta meg i mot....
Jeg gikk vel in der med tanken om mindre...bare bra jeg faktisk tok på meg sokker og sko og ikke gikk i crocks....rett fra legevakten og rett til akkutten...med kun det jeg hAr på meg...og jakka....
En sliten ødelagt joggebukse og en superman tsjorte som en gang var rosa som etter feil vask ble en stygg grå blå farge....
Kommer inn her med en sjokolade og to pakker røyker og lommeboka...fint det!....
Verken mer eller mindre....
Ikke tannbørste,ikke no andre klær,ikke mobil lader,INGEN TING!!!fuuck....da er man ikke tilstede assa.....
Glemte brusen i bilen også:(....
Godt tatt i mot av kjente nattevakter hvertfall...men helvete hva gjør jeg egentlig her?på en lørdags kveld? ...alle andre sitter hjemme i stuene sine...koser seg...spise godiis og sammen med de man er glad i....og her ligger jg på gammel sliten sykehus seng og ingenting mer....faktisk samme rommet som sist gang også...er drt Mulig?....
Guuuud jeg forstår ingenting....:(
Fikk klar beskjed her i fra at å slutte brått på medisinene var ikke no sjakk trekk akk...og de forsto smerten...så smerten...så at jeg ikke var sammen jenta som gikk ut her i fra for 2 uker siden...:(.....satte meg rett på riktig med nå...krysser fingrene for at jeg sovner snart...selvom jeg sovnet mitt på dagen...æsj fanken så surr det skal være med alt her i livet:(:( nå må jeg bare komme meg på rett kjør!!!! Ikke på kjøret....fryktelig frustrernde når de her sier en ting og de andre sier no annet...da vet jeg neimen ikke hvem jeg skal stole på eller tro på:(
Vil de andre ilke hjelpe. Meg?what???

Nå må jeg få sovne snart da for f! Gud hvis du hører min bønn,la meg få sove!!

da har man klippet seg i dag da.....

kommet meg ut døra i dag også gitt....

digg med kort hår...

så kort jeg ikke får det i hestehale...men jeg går så mye med lua at det gjør det bare ennå lettere å ha på seg luen :P

71 dager...71 dager har jeg vært innlagt...

det var søndags morgen 4 mars....solen lå høyt på himmelen...ingen sky i sikte...

det var 4 mars jeg ble lagt inn første gang...en søndag som ikke ble helt som planglagt, for værken meg eller nærmeste pårørende...

utrolig takknemmelig for at hun hjalp meg...så meg, hørte meg, og gjorde noe med det!

tok saken i egne hender, og dro opp sent på natt, og tok meg 'i nakken' og dro meg med til legevakten...

vi fikk kjaåå hevisning til Reinsvoll...

par timer senere var jeg plutselig ståenes som et forskrekket litte nurk på en nyt rom, et sikkelig typisk 'psykiatrisk' rom...slitte vegger, sliten gammel sykehus seng med helsevesnet skrevet overalt..på sengesett og hånduker...

plutselig sto jeg der sååå forlatt, smerten som tok over når jeg ble forlatt der, på et sykehus langt ute i gokk, med min nærmeste tryggeste pårørende, som gikk fra meg...sto i vinduet og gråt hysterisk, sent på kveld der hun gikk ut i bilen igjenn, for så å kjøre fra meg....

hvordan kunne hun gjøre noe slikt? forlate meg til mange uskjente mennesker på et uskjent sted? var det mulig?...men jeg innser nå at det var det riktige og er evig takknemmelig for det...

var der i 4 dager, det gikk fint, bel fort kjent med medpasienter, møtte noen fine medpasienter...var ikke trist når jeg dro hjem heller...det trodde jeg skulle gå fint...

4 dager i leiligheten, og vips var man rett inn på akkutten igjenn...samma regla.... fredag denne gangen....

jeg var ikke lei meg denne gangen....kom på mitt nye rom, som jeg trodde skulle bli rommet mitt til helgen var omme...men som ble rommet mitt de neste 7 ukene...

7 uker som har vært helt fantastiske, men også helt forjævelig!!!

alt driiiiite man må igjennom, for å få de fine opplevelsne og oppturene....

alle de dagene jeg har bare grått og hatt det jævelig, og følt meg liten og glemt, og dagene ikke kunne følt lengre....

men så de få dagene som har vært de beste minnene i livet omsider kommer, da glemmer man all dritten....man glemmer alt det vonde akkuratt der og da, for de positive minnene er sterkere og varer lengre...

de fine samtalene, de fine turene, de morsome stundene fylt med latter til man griner, de fine minnen med fantastiske mennesker...mennesker man ikke sku tro kunne komme inn på deg, som du gjør alt for å sperre ute, gjør alt for at ikke du skal slippe dem innpå, at de skal se den virkelige deg....men så klarer de det....og da blir du sårbar...ufattelig sårbar...du blir helt 'naken', de ser følelsene dine...tankene dine...det er godt og endelig slippe seg løs og vise sårbarheten man gjemmer unner den solide fasaden....

men så vet man også at gode ting varer ikke eivg...

det har vært kjempe vondt og vanskelig...

og innse at de menneskene du blir glad i, de må du forlate en dag...

og da er det ikke snakk om å forlate for godt, og aldri tenke på de...

da er det snakk om å si hade, og håpe du aldri ser dem igjenn på akkutten, men samtidig villig til å gjøre hva som helst for å komme dit igjen...

smerten skal man søren meg sitte igjen med og kjempe med vær jævla dag....ikke snakk om at du skal få dra fra et sted uten smerte...

'' det er sånne mennesker som deg Victoria som gjør jeg liker jobber min. det er sånne som deg som jeg ikke glemmer, og som går rett inn i hjerte mitt''

så enkel stening er alt som skal til for at jeg føler jeg har mening i livet...det er plass til meg også i denne verden...det er greit jeg er i ilive liksom....

først må du være frisk for å være syk, så må du bli frisk, for så å bli syk igjenn...

man blir rett og slett sykere....

på en måte hjertesorg...men ?....er det det?

kom til dps'n etter 7 uker, første ukene på DPS var grusom, jeg ville rive ut hjerte mitt, tråkke på det, og knuse det....men det var liksom allerede gjort....

ingen utvei jeg så...ingen løsning...ingen som ville hjelpe meg....

men etter en uke, og jeg kom meg sakte men sikkert over de på reisvoll, så var jeg så svak at jeg slapp et menneske eller to inn på meg...

to da...

to mennesker jeg hatet såååå sykt i begynnelsen...

de var sure og strenge, og dumme i mine øyne...uempatisk og jævelig...

men nå inser jeg de er de som stiller mest opp av alle for meg!

de viser virkelig at de er her for å hjelpe meg...

de skjønner og forstår mer en jeg tror...

da du får høre at det var det mest spennende med jobben hennes, og møte sånne mennesker som meg, for de er de hun sent glemmer, og de som går inn i hjerte på henne....nei da kan man ikke annet en å gråte....det er vondt å høre...men godt å høre...godt å vite man er tenkt på av andre...andre man tror kansje ikke bryr seg egentlig om deg, men som du vet du bryr deg utrolig mye om...

det er ikke dermed sagt jeg har glemt de fantastiske menneskene på reinsvol, de vil altid forbli i mitt hjerte, og jeg hadde sagt til meg selv at hjerte mitt egentlig er fylt....jeg har ikke plass til flere mennesker å være glad i nå....men jaggu tvinger det seg to til inn i hjerte mitt....nå er det helt fult...jeg kan ikke bli glad i flere nå....for smerten er forferdelig...den kan ikke kjempes...jeg er ikke lengre sterk nok  til takle smerten, og bearbeide smerten.....

jeg la igjenn en dikt på DPS'n....

jeg ble spurt om det var greit hun skannet den inn i journalen min....

hun hadde alt kopiert den...hun likte den godt, og syntes det var utrolig bra jeg hadde skrevet ned følelsene mine...bra utgangspunkt i samtale med psykologen....

dagene på DPS'n var tøffe tunge harde tider....jeg gikk med luen på, hetten opp, og svarte jakken på hele tiden....da snakker vi fra jeg går ut av rommet om morran til jeg gikk å la meg....

en pasient jeg møtte var med å røyket fra begynnelsen...ga faen i hvordan jeg så ut...dømte ikke...hun fikk se smilet som skjulte seg bak klærne og det røffe intrykke....

hun var herlig, og jeg kunne være meg selv rundt henne....

'' jeg er sikker på de ansatte tror jeg er kjempe tøff som tørr å snakke med deg og røyke sammen med deg....og de andre der inne tror sikkert ikke du kan le engang, men det har jeg sett''....

det var så sant det hun sa....så alt for sant....men de andre pasientene fikk se smilet mitt og vite at jeg var helt ufarlig.....

en fantastisk sterk og smertefull tur til ballberget eller noe sånt i Lillehammer....

sammen med DPS'n...smerten man kjente når men kom høyt opp, smerten og mestringen man følte, og ingen å dele den med, ingen som kjente meg der, som viste hvor sta og vanskelig jeg er å få med på tur eller noe som helst...og her hadde jeg omtrent besteget et lite fjell .:P hvertfall gått mer en jeg noen gang trodde jeg skulle på de siste 9 ukene...de på  Reinsvol hadde vært kjempe stolte!!!! <3<3<3

må slenge med noen gullkorn:

'' man kan ikke gjøre alle aper til engle katter''.....

'' jeg tror deg selvom jeg vet at du juger''

'' jeg bestilte beef chop suey''.....''biff soppstuing?''....

''jeg lider....jeg lider....jeg lider sånn'' ...

''slipp fiskebollen, kom med kaffe, jeg står i baren''....

''beklager frue, men rompa var tett''....

14 Mai var endelig her....

den dagen jeg har ventet på i 4 uker....

den dagen jeg aldri trodde skulle komme....

ventetiden virket uvirkelig...

hadde ikke store forhåpninger, men så klart, noe håper man på...

jeg skulle endelig på forværn møte på Feskjær...

det har vært mye frem og tilbake med hvem som skulle være med, og jeg ville ikke ha med meg de som orginalt sto skrevet opp....

torsdag trodde jeg endelig var dagen jeg skulle bli sett og hørt...tatt til meg mot og spurt om hjelp, og hjelp skulle jeg få....riktig hjelpen...

ordnet opp og endret på kontakt personene som skulle være med...nå gledet jeg meg mer en ever til å dra dit...

søndag var en utrolig lang dag....mistet tålmodigheten nå, men så var jeg så nærme også....

mandagen kom....jeg hadde min tvil ang kontakt personene, jeg hadde sagt hele helgen at det er veldig typisk hvis en av dem blir syke nå på mandag...

det er jo noe som skjær meg hver eneste gang jeg skal noe viktig...

og jammen hadde jeg rett også...

morra møte i stuen, hvor en ansatt sier hun du skulle vært med er syk, så blir hun andre planlagte og primær...

verden raste sammen, stormet ut og slang døra bak meg...

grein i en time ute...medpasienter kom på rekke og rad for å hvise sin empati og trøst....

jeg ville avlyse hele møte og bare gi opp alt...

men fikk litt fornuft trøkt inn i huet, og endte opp med å dra bare meg og hun ene, som jeg var litt sånn bob bob med...noe jeg fikk sterkt motbevist i dag etter 4 timer i bil...

vi kjørte over dokka og valdres av no slag...virkelig ut på tur og opp i fjellet...

kom frem til en stusselig gård med masse små hus med gress på taket...

angsten steg og steg og steg....

så bare bønner rundt meg, alle i felleskjøpe klær...vi ble guidet inn til et lite kjøkken i et lite hus, sikkelig gammeldagse greier...servert kaffe og rundstykke...men hadde sikkelig følelsen av at jeg var på besøk hos mormor eller noe...

vi snakket nesten 1 time, og kom frem til konklusjon om at jeg ikke skulle settes på venteliste, for han kjønte jeg ikke var klar...at det ikke var noe for meg akkuratt nå, og da mente han da er det ikke vits og utsette seg for det heller, for da virker det mot behandling osv....

vi gikk igjenn...

blandede følelser mens vi pratet i bilen i 2  timer tilbake...over bakker og berg.... 

forstår og hører hva jeg forteller...sier hun forstår jeg trenger hjelp...mere langsiktig hjelp....

hun har ingen avgjøringsrolle i ''dukketeateret'', så kan ikke hate henne heller....hun er faktisk utrolig snill og grei...

kom tilbake, meget tung og laber stemning..

fikk ingen flere svar i kveld på hva som vil skje nå!....

i morgen er det utrskrivnings dato og hjem til leiligheten med oppfølging fra helsevesnet for å gi meg medisiner 3 ganger for dagen, men det skulle vurderes i morgen etter behandlingsmøte...

kontakten min er meget skeptisk til å sende meg hjem, og det er vist de andre pasientene her også, som kjenner meg litt bedre en kontaktene flest....

så jeg vandrer her som et stort spørsmåltegn, og kjenner virkningen av kl 20 medisinen virke alt 40 min etter inntak, noe mot uvanlig fra de andre dagene det har tatt over 2 timer...

sikkert ikke rart den funker som f, siden jeg har spist en sjokolade og en kjeks og en neve med potetgul i hele dag...ikke bra jeg vet....men matlysten er ikke å finne noe sted...let overalt...merkelig jeg ennå står...kroppen gir vel snart opp vell?....så mange dager jeg har gått uten å nesten spise...

nå er hode sliten, kroppen sliten, og øynene slitne...nå lukker de tunge øylåkkene seg sagt og hvert blunk blir lengre og lengre...

jeg er sliten nå, slitt ut....utmattet....brukt opp egentlig...

hode er ferdig nå...ferdig med å tenke...

nå trenger jeg en pause...en laang pause...

nå er det ikke noe å se frem til, borsett fra møte i morra, for å se om vi kommer til en enighet om tiden videre...

ikke vente tiden, som det var snakk om før, men å finne noe jeg kan vente på, noe jeg kan leve for, og holde meg til....

men nå legger jeg meg ned i sengen, med bena godt trykkt opp mot magen, og dyna godt ogover meg, og ni holder på det ene hjørnet....lukker øynene sagt, og se bare mørkt....